Hos samojedene var hundene jakthunder, trekkhunder, gjetere for rein, sengevarmere og familiehunder (barnepassere). Denne allsidigheten krevde et meget stabilt gemytt hos hundene, en egenskap som også er i behold hos dagens samojedhunder.

Mange av polfarere rundt århundreskiftet brukte samojed liknende hunder. Disse hundene varierte en hel del både i farge og størrelse. Nansen, for eksempel, hadde både store hvite hunder og mindre flerfargede med seg på ferden mot Nordpolen. Nansen drog mot Nordpolen med tre 9-spann. Ingen av disse 27 hundene overlevde turen, de ble bl.a. brukt som proviant, men Nansen bidro likevel mye til å gjøre samojedhunden kjent og populær.

Dagens samojedhunder er etterkommere etter hunder fra de mange polekspedisjonene og de hundene som ble importert til England fra Russland, de første så tidlig som på 1870- tallet.

Etter at rasen ble populær i Vest- Europa, ble all avl konsentrert om de hvite hundene. Men også idag dukker det opp eksemplarer med små svarte flekker. Samojeden var ikke en godkjent rase under Sovjetunionen. Det var England som har vært hovedland for oppdrett av rasen etter andre verdenskrig.

Utstillinger gjorde at det i avlen ble lagt mest vekt på eksteriør og skjønnhetsdetaljer. Bruksegenskaper som bevegelse, potekvalitet, pelskvalitet, og arbeidsvilje kom noe i bakgrunnen. Pelskvaliteten er rasens største problem som brukshund idag.

I Norge begynte serøst oppdrett av rasen etter andre verdenskrig, med hunder fra England og Amerika som grunnlag.

Det avles gode samojedhunder i Norge, selv om kvaliteten selvsagt kan variere fra kull til kull, slik tilfellet er i alle raser. Som nevnt har avlen de siste tiåra lagt mest vekt på å få frem en god familiehund med et fint eksteriør, heller enn gode konkurranse egenskaper i bruks. Antallet registreringer de siste åra har ligget på ca. 150 de seinere åra i Norge.